I pennen av Andreas Larssen

For mange år siden

07. 02
Storstennæs - Gårdsnr. 17

"Vårt Nord-Norges såles beligganes er
at livet i lainnet har opprunne der,
og derfra skal nordmainnen stamme.
Der var det han først såg ei steinate strainn
og rota i auren då isen forsvainn
og flækte sæ torv til ei gamme.

Heilt ukjent før verda, heil bortgjømt i fred
låg lainnet, - og ingen va lei sæ før det
der nordpå - og ingen va sturen
førr det at der gjekk nåkken årtusen bort.
De streva som fædrene før hadde gjort
og triveds - med Komsakulturen!"

(fra Helge Borch's uforlignelige hymne til landsdelen)
Om komsakulturen også kan spores på Storsteinnæs, skal være usagt. I så fall må dette bli andres oppgave å dokumentere. Men selv om sporene er utvisket, kan man vel trygt anta at her har vandret - og oppholdt seg mennesker helt fra den tid isen trakk seg vekk fra strandsonen. Funn i den nærmeste omegn kan skrive seg så langt tilbake som eldre steinalder.
Hvor de kom fra disse mennesker, er fortsatt en gåte. Ytreberg antyder at Troms kanskje har vært en flerstammers møteplass både fra nord, sør og øst.

Forståelig historie - for oss som ikke har den som "hovedfag" - finner vi først i Håkon Håkonsson saga (1217 - 1263). "Han lot gera Kirkju på Trums" ca. 1250. Et kongelig kapell - med tilhørende kirkegods og prestegårdsjord. Heri var også medregnet Storsteinnæs mellom Tromsdals - og Reinelva samt Kobbeveidet i Ramfjorden. Matrikkel gården nr. 17 har derfor en spesiell historie sammenlignet med de øvrige under det beneficerte gods.

Fastboende på hovedbølet Storsteinnæs før 1716 har det ikke vært mulig å finne navn til. De som måtte ha oppholdt seg her da, står alle oppført under prestegården. Og muligens lå denne fastlandsdelen bare som en allmenning for de som bodde på Tomasjord og den søndre del av g.nr. 17 hvor Hungeren og Reinen ble betegnet som husmannsplasser. Her fantes det allerede i 1702 et par etablerte husmannsfamilier. Det hevdes at Hågen Goutesen (Gontesen) bodde på Reinen i 1701. Seinere finnes han som bygselmann på det som i dag kalles "Solligården" g.nr. 18 br.nr. 1.

På boplassen Storsteinnæs huskes ennå den gamle bårstua (mellom kirka og Kulturhuset). Udokumentert kan det antas at den ble bygd av prost Ole Audunssen (Oluff Odenssen) som kom til Tromsø kirke i 1672 og blei etter hvert res.kap. under prost Bredal. Ved dennes død i 1697 rykket han opp i embetet som sogneprest og prost.
Ole Audunssen var et usedvanlig framtidsrettet menneske. Allerede tidlig på 1690-tallet overtok han det fallerte jektebruket etter Håkon Iversen i Sandvær. Og med sin eldste sønn, Knud Olsen som skipper førte de bygdefaret for sognet videre.

I årene 1708-10 måtte Ole Audunssen bygge nytt kirkehus fordi det gamle da stod i fullstendig forfall på grunn av manglende vedlikehold av forgjengerne.
Sannsynligvis begynte han deretter å bygge hus på Storsteinnæs for å sikre sine etterlatte bosted når han sjøl falt fra. Han døde i første halvår 1716 og allerede samme år blei Storsteinnæs - med husmannplasser skilt ut fra prestegården, skyldsatt og reservert til enkesete for kallet.

Knud Olsen flyttet nå - sammen med sin mor over til Storsteinnæs. Han hadde allerede fra århundreskiftet - ved siden av oppgaven som jekteskipper for sin far, drevet en handelsbod med bl. annet salg av brennevin på prestegården. Her bodde han også sammen med foreldrene fram til ca. 1713 da han giftet seg med Ellen Pedersdatter Hyscher. Hennes far var lensmann og bygdefarsskipper i Dverberg. Muligens fortsatte han med å bo og drive handel på prestegården helt fram til 1716 da han flyttet sin virksomhet med handel, jektebruk og "brenning" over til "Nesset". Hans kone døde i 1724 og selv døde han i 1729; mens hans mor, Karen Mogensdatter, var gått bort noen år tidligere.

Storsteinnæs blei av sogneprest og prost Junghans i 1730 ført tilbake til prestegårdsdriften. Men tjenerskapet på gården forblir sikkert boende her og Junghans var - i likhet med Audunssen - en omhyggelig eiendomsbestyrer som holdt alle bygninger i god stand.
Junghans døde i 1753 og hans etterfølger, prost Meyer fikk bare seks virkeår før han døde i 1759. Da flyttet enken over til Storsteinnæs; så boplassen her fungerte fortsatt som mensalgård.
Noe større dyrehold med fjøsdrift var her neppe; for det meste som blei dyrket her, førtes nok over sundet til prestegården som på denne tid hadde en stor besetning. Hva her fantes av bygningsmasse på gården fra ca. 1715 til 1800 er uvisset - utover den før nevnte Bårstua.

Kristine Colban Aas' akvarell av "Skrivergården", sett fra Skansen, viser også Bårstua og en bakenforliggende lav bygning uten vinduer. Litt lenger sør og opp skimtes et lite hus som muligens kan være et sommerfjøs. Men andre bygninger har sikkert stått her og som er blitt fjernet for å gi plass til den nye "Skrivergård".
Til høyre for denne kan man også se noen gamle innretninger som ligner hegn for husdyr eller beitevern for hagekulturer. Så noe landbruk blei det utvilsomt bedrevet også før sorenskriver Hammer bygde sin herskapelige residens i 1799/1800.

Sorenskriveren i Tromsø og Senjen fogderi.

Opprinnelig var gården Skittenelv - som da grenset mot Snarby i nord og mot Tønsnes i sør - utlagt til sorenskrivergård. Men det var bare Søren (Søfren) Pedersen Bogøe som anvendte den til formålet. Han blei innsatt i embetet 1690 og i 1692 etablerte han seg i nybygde hus på "Bogøenæs" (Vågnes). Han døde i 1707 og hans etterlatte bodde her til 1733 da den søndre halvdel av gården blei bygslet bort til Jacob Larsen og Hans Pedersen - med like store parter - 12 mark hver.

Den nordre halvdel "Elven" var tidligere bygslet av Bogøes datter Ellen Elisabeth og hennes mann Christen Hansen Heggelund. Bogøes etterfølger, Thomæsen holdt de første 20 år til i Finnkroken og deretter på Sandnes. Den neste, Ole Bornemann Heiberg bodde på Lilleskog i Astafjord.
Etter han rådde det en viss turbulens og store uregelmessigheter i sorenskriverembetet (se Ytreberg, bind 1, side 129). Men fra 1796 blei Peter Henning Hammer konstituert. Han var født 1769 på Altagård - som sønn av daværende amtmann i Finnmark, Gunder Hammer. Fra 1791 hadde P.H. Hammer arbeidet som kopist ved kanselliet i København og da han blei konstituert som sorenskriver i Tromsø og Senjens fogderi, giftet han seg med Fredrikke Dorothea Wiert. Hennes far var økonom ved Waisenhuset i København. Fram til fast utnevnelse i 1799, bodde de på Berg hos Madam Hertel.
Tromsø hadde nå fått bystatus - 1794 - og det falt derfor naturlig at sorenskriveren etablerte seg i nærheten. Han søkte derfor allerede sommeren 1798 om å få kjøpe hele Storsteinnæs - med alt tilhørig - av prestegården.

Hans begjæring fikk sterk støtte både av fogd og sogneprest. Og i henhold til "Kgl.Rescript" av 02.11.1798 utstedte sogneprest R. Schjelderup skjøte på eiendommen som embedsgård til sorenskriver P.H. Hammer og etterfølgende sorenskrivere i Senjen og Tromsø. Årlig avgift til beneficiarius sognepresten i Tromsø blir fastsatt til 8 R.dl. ved kontrakt datert 20. juli 1799 og tinglyst 27. mai 1800. Kjøpesummen var 200 R.dl. Men allerede ved mottakelsen av skjøtet blei embetsboligen planlagt og etter hvert oppført. Med de intime forbindelser til København blei trolig prosjekteringen utført der av erfarne arkitekter.

Eksteriøret kjennes best fra fotos av huset mens det stod som prestegårdsvåning på Prostnesset. Ytreberg gir også noen små glimt av interiøret (Bd. 1 - s.375) Kort sagt - et stashus og tidsmessig eksemplarisk empire. Verdien kan man tilnærmet regne ut ved å betrakte kjøpesummen - de 200 R.dl. Hammer betalte for eiendommen i 1798 og prisen ved salget til etterfølgeren i 1804 med 1400 R.dl.

Tar man for seg folketellingen 1801 finner vi et stort hushold - med 13 voksne og 3 barn foruten ekteparet Wiert - Hammer. Noen av tjenerskapet har kanskje fulgt med "på kjøpet". Og noen oppholder seg her av sosiale årsaker. Men ingen blir betegnet som "dyrepasser", så her var nok ingen fjøsdrift av betydning. Kanskje dekket husmannsbrukerne behovet for landbruksvarer av lokal produksjon.
På Reinen sitter nå Haagen Larsen, 36 år - en sønnesønn av tidligere nevnte Haagen Goutesen på Solligården. Han er gift med Karen Andreasdatter, 37 år og har 2 sønner og 4 døtre. Dertil bor hans 69 år gamle far Lars Haagensen i huset.

På Hungeren finner vi husmannen Hinrich Nilsen, 57 år - gift med Kristina Erichsdatter, 63 år. De har 2 voksne - men ugifte sønner boende hos seg. Sannsynligvis sitter de på den nordre del av bruket. Dertil bor her en yngre familie som inderst og fisker. Det er Ole Olsen, 38 år og gift med Kirsten Andersdatter, 36 år. De har 3 døtre og 1 sønn som på dette tidspunktet er ett år.

For den dyktige sorenskriver Hammer var nok likevel embetet i Senjen og Tromsø bare et trinn på karrierestigen. Allerede i 1802 blei han utnevnt til sorenskriver i Inderøy og flyttet sørover.
Kanskje var han heller ikke helt tilfreds med sitt naboskap på Storsteinnæs. Det er tidligere antydet at prestegårdsjorden på Storsteinnæs antagelig blei betraktet som allmenning. Og denne bruken fortsatte åpenbart etter at gården kom i privat eie. Vi kan finne belegg for dette i en fredlysning som Hammers etterfølger - sorenskriver Johannes Henrichsen Aas - så seg tvunget til å gjennomføre allerede på tinget 14. mai 1804. Her nevnes at "en del af Tromsøe byes Indvånere" nærmest driver selvtekt på eiendommen med rasering av skog og marker. Her jaktes utilbørlig på småvilt og "vogtes kreaturer, hugges Brænde og Bromvie, tages Bær og oppbygges Huuse og Gammer". Fredlysningen avsluttes med at enhver som påtreffes i utillatt forehavende vil "blive anseet med dobbelt straf". Undertegnet av fogd J.T. Thams.
I likhet med forgjengeren bestred også sorenskriver Henrichsen Aas sitt embete med flid og dyktighet. Og at han kom i harnisk over naboenes rovdrift med bl.a. å misbruke hans eiendom til beitemark for deres "kreaturer", kan jo tyde på at han også selv holdt dyr.

Ellers har Ytreberg i bd. 1 - s.130-131 gitt en fyldig beskrivelse av hans verk og virke. Kort sagt en hedersmann.
Under hans fravær med andre oppgaver fungerte delvis daværende konstituert fogd Steenstrup som sorenskriver. Men han hadde eget hus (Fr. Langesgt. 12) og blei boende der. Seinere blei fullmektig Grønberg konstituert.
Etter at Aas døde - 1822 - blei fogd Johan Roland Nilson beskikket til embetet. Han kom som fogd til Tromsø i 1815; men da fogdegården på Sandnes trengte til forbedringer, bodde han på Storsteinnæs den første tiden. Seinere bygde han eget hus på Hansjordnes og da han blei utnevnt til sorenskriver, søkte han om å få bli boende der. Men han beholdt bruksretten til mark og skog på skrivergården.
Enken etter Aas - Kristine Colban - flyttet sørover i 1823 og skrivergården blei da stående ubebodd i noen år. Men da sogneprest Jens Florup Rasmussen blei beskikket til prost i 1827, sørget han for at gården blei flyttet til Prostnesset og tatt i bruk som nytt våningshus på prestegården. Muligens blei flyttingen utført av byggmester Carl Avlesen.

Da Nilson i 1837 flyttet til Bergen, gikk antagelig Storsteinnæs tilbake til prestegården. For 28. juni 1845 - tinglyst 19. juli 1848 blir eiendommen ved kgl. skjøte overdratt fra beneficiarius - sognepresten i Tromsø til konsul Th. B. Holst. Pantebokregisteret viser at Holst allerede 09.01.1846 holder skylddelingsforretning på eiendommen og skiller husmannsbrukene Hungern og Reinen ut som selvstendige bruk. Tinglysing er datert 13. juni s.å. og avhjemlet 11. mai 1847.

Ved folketellingen 1865 sitter Jensine Johannesdatter og Gerhard Kristoffersen som selveiere på Hungeren (42b1). Sammen med dem bor hans mor, en pleiesønn og to pleiedøtre. Dertil er her en losjerende fisker Joakim Johansen.

Hungeren er nå delt i to og på den søndre del (42b2) finner vi Morten Faith med husholderske og en losjerende jordarbeider Olaus Jensen med ektefelle Ivanna Johansdatter. De har en sønn og en pleiesønn.
På Reinen er Martha Danielsdatter og Lars H. Johansen selveiere. De har 7 sønner og en pleiedatter, 2 tjenestejenter og en losjerende snekker Solberg K. Andersen fra Trondheim. Bruket har også fått en husmannsplass - Seljenæs - med hus og jord hvor Jensine Dollis og Ole Danielsen bor. De har en pleiedatter og en losjerende fisker Eilert Mathiasen boende sammen med seg.

Samtidig med kjøpet av Storsteinnæs fikk Holst også hjemmelen til øvre del av Tromsdalen (43b) og husmannsplassen Elvenes (40a2) på Tomasjord. Dermed sikret han seg retten til vannløpet i Tromsdalselven. Hensikten var å etablere en kornmølle - drevet med vannkraft. Årene omkring 1850 var en utpreget oppgangstid både for byen og nærområdet og Holst var av dem som tydeligst kunne se framtidsmulighetene.

Kornmøllen stod driftsklar 1851 og noenlunde samtidig var det vel at Holst lot bygge sin idylliske fritidsbolig på Elvestrand. Etter 100 års bruk var den kanskje ikke anvendelig lenger; for den ble fjernet på 1950-tallet ved etableringen av campingplassen.
Møllen fikk nok ikke den samme lange levetid: men i folketellingen 1865 nevnes det ennå en "logerende møller" med familie bosatt på Storsteinnæs. Det er Nils Amundsen fra Fåberg født 1823 og hans kone Alette Petersdatter født 1819. De hadde da datteren Anna P. på 3 år og en pleiedatter Teodore Martinsdatter født 1856.

1860-tallet begunstiget også denne virksomheten med en kraftig økning i importen av uformalt korn og møllens kapasitet blei forbedret betydelig.
I seinere folketellinger er ingen møllere spesielt nevnt. Men trolig har flere av de som var bosatt på stedet, fått opplæring i faget og teknikken. For møllen var produktiv helt fram til 1880-tallet og fungerte da dertil som "tøystampe".

Men i folketellingen 1875 finner vi fra området Tomasjord til Tromsdalen og Storsteinnæs 7 personer helt eller delvis knyttet til "Tegelstensværket". I en rask voksende by så nok den samme Holst et økende behov for byggematerialer og etablerte allerede 1855 en teglstensfabrikk sammenhengende med kornmøllen.

Fra en sped begynnelse blei denne virksomheten stadig bygd ut og tok etter hvert opp flere artikler i produksjonen. Verket leverte både alminnelig murstein og ildfast stein til ovner. Dertil hadde man en tid også produksjon av pannestein til taktekking - alt etter markedets behov. Kalkbrenning til fremstilling av både lesket - og ulesket kalk var også en betydelig del av virksomheten. Fremdeles er steinbruddet synlig oppe i lien i retning av Fjellvegen. Den opprinnelige kornmølle blei etter 1890 bygd om til leirkværn. Og leire var nå også en artikkel i sortimentet.

Kort sagt en stadig voksende og levende virksomhet - og den eneste som overlevde det omfattende krakket i 1877 hvor så mange av byens største bedrifter gikk "med ned med flagget".
Folketellingen 1875 viser også at Holst på sine store landeiendommer hadde etablert fleire husmannsplasser. Dette var nok med sikte på alltid å ha en stabil arbeidskraft i nærheten. Men det blei også satset på å være selvforsynt med lokale landbruksvarer, og på Gudbrand Pedersens bruk i Tromsdal Øvre finner vi 5 kyr, 17 sauer og 3 geiter. Utsæden er ½ tønne grønnfor og 2 tønner poteter - altså et etter tiden betydelig småbruk.

I øynefallende er det at også Holst selv holdt seg med et større landbruk. Her er besetningen på 3 hester, 20 kyr, 4 kalver og utsæden er 4 tønner grønnfor og 4 tønner poteter.
Tjenesteskapet utgjøres av gårdskarl Knud Stensen født 1830 i Oppdal og hans kone Marit født 1833 på Tønsæt. Dertil finnes 2 gardsdrænge: Enok Andreassen født 1809 og Sivert Eriksen født 1925 i Oppdal. Og 2 tjenestepiker: Ane Arntsdatter født 1847 i Kvæfjord og Lorentine Olsdatter født 1855 på Ibestad. Da det ikke kan sees at her finnes noen stor fjøsbygning, er nok en del av besetningen plassert rundt om på husmannsbrukene 42a, 43b og 40a2 (Elvenes, Tomasjord). Men her kan også stå tilbake noen uthus på hovedbølet etter sorenskriver Aas.

Man kan stusse litt over så mange hester. Men disse var nok i bruk til transportoppgaver både av leire og ferdigvarer. I denne arbeidsfunksjon deltok for øvrig mange av naboene med hest og redskaper.
Ytreberg har i bd. 1, s. 228-229 en fyldig beretning om konsul Theodor Bergmann Holst og hans familie. Selv var han født i 1799 på Røros og fikk borgerskap 1827 i Tromsø hvor han blei en av byens betydeligste forretningsmenn.

Han var gift med sin kusine Hedvig Marie Floer som døde allerede i 1836. Det vites ikke om flere etterkommere enn sønnen Richard S. Holst som en kort tid arbeidet i farens firma; men dertil dreiv egen agenturforretning. Dessverre døde også han i ung alder. Th. B. Holst åpnet derfor firmaet for sin brorsønn Søren Schielderup Holst født 1856 og var en drivende forretningsmann. Men som så mange av de dyktige, lot også han seg rive med av høykonjunkturen og som før nevnt, gikk det hele overstyr i 1877.
Av det store, omfattende firma reddet han bare Teglverket ved å selge alt av eiendom for øvrig. Gamle konsul Holst som deltok i virksomheten helt til han døde i 1889, fikk dermed beholde sitt praktfulle fritidshus på Elvestrand. Følger vi pantebokregisteret, ser vi at Teglverket blir skilt ut fra Storsteinnæs 21.09.1878 og tinglyst 22.10. s.å. Hovedbruket blir samtidig overtatt av Theodor Rodmann H. Widding fra Sandnes. Han var født 1844 i Kvæfjord og kom til Sandnes i 1873 sammen med sine søsken og foreldre Ingeborg og Paul Widding.
Web master
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut